Jurisdiksjon og lovvalg ved internasjonal pantsettelse

  • Share

Utenlandske kreditorer med pant i norske selskaps utestående fordringer må følge de norske pante- og rettsvernsreglene for å etablere gyldig pantesikkerhet.

Av: advokat Arild Gjelsvik

Høyesterett avsa nylig dom (HR-2017-1297-A) i en sak om rekkevidden av norske domstolers domsmyndighet overfor et utenlandsk selskap. Saken dreide seg om hvorvidt norske domstoler hadde jurisdiksjon til å vurdere gyldigheten av en utenlandsk kreditors pantesikkerhet i en norsk konkursdebitors utestående fordringer, om pantesikkerheten var gyldig etablert og dermed beskyttet mot boet.

Konkursboet etter et norsk selskap som hadde gitt en utenlandsk kreditor pant i sine utestående fordringer, tok ut søksmål i Norge mot den utenlandske kreditoren, en nederlandsk bank, med påstand om at den ikke hadde en gyldig og rettsvernet sikkerhet i kundefordringer i henhold til norsk lov. Konkursboet anførte også at betalinger til banken under sikkerheten var omstøtelig.

Den nederlandske banken bestred at norske domstoler hadde jurisdiksjon til å avgjøre spørsmålet, men anførte at søksmål måtte uttas i Nederland, hvor banken var registrert, og at saken derfor måtte avvises. For tilfellet at saken ikke ble avvist, hevdet den nederlandske banken at gyldigheten av pantesikkerheten skulle avgjøres i samsvar med engelsk rett, ettersom dette var avtalt mellom partene i den underliggende sikkerhetsavtalen.

Høyesterett avgjorde spørsmålet om jurisdiksjon basert på Lugano-konvensjonen av 1988 og unntaket i artikkel 1 nr. 2 for "konkurs i forbindelse med likvidasjon av insolvente selskaper". Retten konkluderte med at unntaket kom til anvendelse både hva gjaldt spørsmålet om omstøtelse, og hvorvidt pantesikkerheten var gyldig og hadde rettsvern. Retten konkluderte med at spørsmålet om gyldighet og rettsvern var så praktisk og juridisk sammenflettet med konkursen at de ikke skulle være jurisdiksjonelt atskilt. Siden konkursen ble åpnet i Norge var det tilstrekkelig nær tilknytning til Norge for å gi norske domstoler jurisdiksjon til å bestemme gyldigheten og rettsvern også for pantesikkerheten.

Videre konkluderte Høyesterett med at norsk rett skulle anvendes for å fastslå gyldigheten av pantesikkerheten og om den hadde rettsvern, siden disse forholdene i det hele tatt hadde nærmest tilknytning til Norge som pantsetters verneting, til tross for at partene hadde avtalt engelsk rett i panteavtalen.

Dommen understreker viktigheten av å overholde reglene i pantsetters land ved etablering av pantesikkerheter.