Bare betaling eller også sparing?
De fleste bankene i Europa benytter kundeinnskudd til utlån, faktisk opp mot femti prosent av likviditeten til utlån hentes fra kundeinnskudd. Dersom publikum velger å ha innskudd i sentralbanken i form av DSP istedenfor i bankene, mister bankene innskudd som igjen gjør at de må finansiere utlån med andre midler enn innskudd. Dette kan medføre at bankene enten reduserer utlånsmulighetene eller øker renten på utlån.
DSP bør benyttes utelukkende i forbindelse med betalinger. Det har blitt foreslått at innskuddsrenten på DSP bør være lavere enn innskuddsrenten i bankene, noe som muligens vil medføre at de fleste ikke sparer i DSP. Andre har foreslått at det settes et tak på hvor mye DSP en kunde kan ha på konto, f.eks. maksimalt en måneds normale utgifter. Dette kan muligens gi noen tekniske utfordringer, for eksempel dersom DSP-beløpet er fylt opp og det kommer en ny innbetaling. Skal betalingen stoppes?
Bahamas innførte DSP i oktober 2020 og valutaen kalles sand dollar. Hver person som eier en wallet har også oppgitt en bankkonto, og det finnes en maksimal grense på hvor mye DSP hver person og selskap kan ha. Overskrider man grensen flyttes verdier automatisk over til bankkontoen.
En annen mulighet er at DSP ikke kan være i wallet lenger enn en viss tid, for eksempel tre måneder. Token-økonomien gir mulighet for slike begrensinger ved å bruke smartkontrakter. Ved en slik løsning vil DSP automatisk bli konvertert til en gitt bankkonto etter den satte utløpsdatoen.
I rapporten til Norges Bank fra april 2021 foreslås det at sentralbanken kan låne ut likviditet til de private bankene dersom for mange flytter verdier fra bankinnskudd til sentralbankens DSP, noe som sørger for at de private bankene tilnærmet upåvirket. Flere andre sentralbanker har også foreslått lignende løsninger.
Uansett teknisk løsning bør forholdet til private bankers innskudd løses.